For godt til å være sant...

15.august 2006

Helt fra Hedda var liten så har hun bjeffet.

Hun har bjeffet for å passe på huset, hun har bjeffet når hun har hatt det gøy, og hun har bjeffet når det kommer besøk.

Dette hadde jeg fint kunne leve med, hadde det ikke vært for hennes mer "mørke" side...

-Hun simpelthen elsker å skremme vannet av folk som passerer forbi huset vårt.

Noe som har resultert i at hun ikke får komme ut døren før jeg har sjekket at det er klar bane.

Det samme gjentar seg også når vi er ute på tur i skauen eller markene der hun ofte løper løs. Kommer det en uheldig turgåer som jeg ikke er obs på, ja da er det påán igjen.

Jada, jeg har trent innkalling på henne. Og jada, hun kommer da, men dette er for store fristelser til at hun kommer med en gang.

Hun bare mååå løpe bort å gi noen bjeff før hun kommer tilbake til meg.

Andre hunder bjeffer gjerne når de treffer andre ukjente hunder.

Men neida, det gjør ikke Hedda. Hun bjeffer kun på folk som går tur, -uten hund. -Skjønner ikke noe....

I løpet av flere år så har jeg trålt nettet etter tips og råd på hvordan bjeffingen skulle kunne stoppes.

Har prøvd meg med klikkertrening, og det slo helt feil....

For etter noen treningsøkter så tok Hedda helt av..., det hele endte med høylytt, hysterisk bjeffing selv på den minste flue.

Kan garantere at jeg gjorde noe hårreisende feil.

Skulle også lære henne å gi hals på kommando for så å lære henne å tie.

-Puhh, gikk ikke dette heller...

Bedre innkalling, langline, vannpistol, ketchupflaske (med vann), antibjeffehalsbånd osv er ting som har blitt prøvd ut. Ofte i opptil flere varianter. Uten noe som helst effekt.

Eller det vil si, det har litt effekt, men ikke bra nok.

Det siste var å lære henne alternativ adferd. Hadde virkelig troen på dette, men fikk liksom ikke helt dreisen på det.

Når vi traff andre folk ute på tur så skulle dette i seg selv være tegnet på at hun skulle komme tilbake til meg. Funket litt, men jeg måtte alltid rope henne inn. Hvis jeg ikke så folkene først, ja da benyttet hun stort sett alltid mulighetet til å løpe ut. Var da like langt følte jeg...

Det har plaget vettet av meg at jeg ikke har klart å pelle det av henne. Og aner ikke helt hvor, eller når jeg kapitulerte...

Uansett i hvilken situasjon hun har bjeffet i så har det etter hvert utviklet seg til å bli et stoooort problem.

Jeg ønsker ikke en hund som løper ut mot alle fremmede og bjeffer.

Hun skremmer jo vettet av dem.., de kvepper gjerne til og desto høyere og mer intens bjeffer hun tilbake.

Søren også, vil jo bare ha en hund som kan omgås folk uten å bry seg noe med dem. En hund som kan være løs utenfor i hagen uten at jeg hele tiden må være på vakt etter folk som rusler tilfeldig forbi.

Har oppsøkt ulike hundemiljøer for å trene på dette, men hva skjer der da... :

-INGEN BJEFFING!!!

Det er ikke der problemet ligger ????!?!?!

Er det rart jeg blir sprø...?

Løsning...?

Tror det enda ikke helt, men det ser faktisk ut til at jeg har funnet DEN RETTE måten å gjøre det på : )

En dag det var ekstremt mye bjeffing på Hedda ute på terrassen så gikk jeg lei.

Alle mine (i hennes ører), mase- "NEI", bare prellet av henne.

Dette endte tilslutt med at jeg eksploderte, og "fyrte av en lekse", før jeg sendte henne rett inn i korgen hennes, og smalt døren igjen rett foran nesa hennes.

Lot henne så sitte der inne noen minutter, mens meg og Zeeta koste oss utenfor.  -På pur F......

Lot Hedda tilslutt komme ut igjen.., -"FRI"- kommando ble gitt,

og.........

Frøkna kom da ut, kikket litt på naboene som snakket med hverandre nedi veien.

Og hun var stille, -helt stille.

Jeg bare måpte..., trodde ikke mine egne øyne.

Hadde jeg funnet løsningen?

Kunne det virkelig være så enkelt?

Bestemte meg derfor til å følge opp dette, så:

Hver eneste gang hun har gitt fra seg en lyd inne så har jeg umiddelbart sendt henne i korgen hennes.

Jeg har ikke sagt andre ord, men kun brukt "KORGEN".

De første gangene måtte jeg følge henne, men litt etter litt så gikk hun dit av seg selv.

Jeg har reagert hver eneste gang, umiddelbart på "den minste lyd" fra henne, for så å sende henne i "KORGEN".

-Alltid etterfulgt av en "FRI"-kommando.

Etter 2-3 dager med dette så begynte jeg å oppsøke "trøbbel". Fikk noen til å ringe på døren og gå rundt i hagen mens jeg satt klar inne til å sprette opp fra stolen.

Og igjen: Med en gang det kom en lyd: "KORGEN"

-Etterfulgt av det deilige "FRI"-ordet.... og masse ros.

Du aner ikke hvor slukøret hun etterhvert ble i sin gange der hun gang på gang snek seg bort i kroken.

Etter noen dager til så så jeg en endring i kroppsholdningenhennes når det var folk utenfor.

Hun nesten krøkte seg ned før hun så på meg, og når det ikke kom noen reaksjon fra min side så var alt ok.

Hun var så glad når jeg isteden kunne rose henne.

Hun var jo stille...!!!

Flyttet treningen så ut på terrassen, riktignok bak et gjerde i starten for å ha litt kontroll. Men det var jo det ingen vits i.

Hun reagerte etterhvert umidelbart på min "KORGEN" kommando og ilte inn.

Hun hadde skjønt tegningen..,så det ut til..

Etter kort tid så fikk hun som vanlig sin fri-kommando og kom stormende ut igjen.

Trodde ikke det jeg så...

Jeg har som du skjønner hatt en utrolig kjapp og bra utvikling. Det har ikke gått mer enn knappe to uker, og nå ser det ut til at jeg har en hund som kan kose seg og ta livet med ro når vi er ute i hagen. Hun stuper ikke lengre til når det kommer folk, og klarer hun ikke å dy seg så havner hun fort inn i korgen sin for en kort stund. -Jeg er ikke såååå langt unna da !!!!

Det kan bare ikke være så enkelt!

Jeg har jo tross alt jobbet med dette i flere år, hvorfor har ikke jeg gjort dette for mange år siden............?

Tror ikke mine egne øyner, -eller rettere sagt ører.......

Fortsettelse følger............... : )